Lido Paris
I 1946 bestemte to italienske brødre og suksessfulle forretningsmann Joseph og Louis Clerico, som var lei av å bygge hus og forbanne med arbeidere, å endre liv og yrker drastisk. De kjøpte et rom på 78, Champs Elysees og åpnet en Lido-kabaret der. Paris hadde ikke sett noe lignende før den gang: hver kveld var hallen full, og jentene som danset på scenen så perfekt ut, og utvalget var høyt, smalt og veldig kunstnerisk.
Nytt kveldskonsept
Hovedideen til den da fasjonable showmannen Pierre-Louis Guérin, ansatt av brødrene som et inntrykk, var at presentasjonsformatet skulle være helt nytt. Den vanlige forestillingen til cancan av semi-profesjonelle dansere var vanskelig å overraske det bortskjemte publikum, og derfor i Lido måtte Paris "smake" på et helt annet show. I dette tilfellet var det imidlertid ikke nødvendig å smake på sitatene, fordi danseforestillingen i kabareten ble innledet av middag og et glass champagne som en kjærkommen gest fra etableringen. Fra det øyeblikket ble Lida i Paris til et tilfluktssted av luksus, og det nye kvelden-konseptet garanterte ikke bare et fullt hus hver natt, men ble øyeblikkelig kopiert i en kabaret rundt om i verden.
Rene Fradey og Miss Bluebell
I 1947 ble stillingen som kunstnerisk leder av Lido i Paris inntatt av Rene Fradey, med advent av hvilke fantastiske spesialeffekter dukket opp i showet. Cancan kan nå danse på skøyter på kunstig is, jenter boltre seg i fontener og hoppet ut av bassenger, og til og med uavhengighetsdagens parader utenlands var åpent sjalu på fyrverkeri.
Margaret Kelly, med tilnavnet Miss Bluebell, brakte ikke mindre ære til Lido-kabareten og Paris. Hennes blå øyne og koreografiske evner gjorde Margaret raskt til en stjerne. Etter en tid ble jenta arrangør av sitt eget show, som hun opptrådte i den berømte kabareten i Paris. Dansernes lange ben og eliteopptreden, med kallenavnet Bells, vant publikums hjerter. Kelly ble den faste arrangøren av castingen, hvor hun personlig valgte ut 14 tusen dansere for hele karrieren i Lido.