I Kharkov dro jeg til leserne våre, Andrei og Yana (jeg skrev om Andrei og hans arbeidssted i forrige artikkel) som inviterte oss for et halvt år siden da vi skulle sykle i Russland. Jeg kunne fremdeles ikke gjøre meg klar for turen, og til slutt før nyttår fant den sted. Jeg har aldri vært i Kharkov før, å kjøpe paier på perrongen under transporten av et tog gjennom Ukraina til Svartehavet teller ikke.
Byen møtte meg med en grå himmel og absolutt ikke snøvær, selv om termometeret viste et minus. Jeg antar at grått ville bli mindre merkbart hvis jeg kom hit om sommeren. Få byer kan skryte av skjønnhet i overskyet vær, og i den sesongen, når trærne bare er svarte pinner. Egentlig regnet jeg ikke med noe spesielt, så jeg bare gikk rundt i sentrum, så inn på små gårdsplasser og fotograferte alt som fanget øyet mitt. Til å begynne med vakte inskripsjonene på et fremmed språk mye oppmerksomhet..
Dessverre er noen av husene i forfall, noen fortau og veier er blitt gravd opp. Det er ikke tydelig at myndighetene brått har utført globale reparasjoner mange steder, eller «det er ikke noe mer permanent enn midlertidig»? Ja, jeg liker alle slags ruiner, men det er skummelt å forestille seg at folk bor i slike hus. Det er også uvanlig at sentrum bare er en Sumskaya-gate, et skritt til siden og det er en følelse av at du allerede er i utkanten - begge bygningene er enklere og folk forsvinner et sted.
Det er mange små monumenter i Kharkov. Det er til og med et monument til en fotball, og jeg husker spesielt fra fotografiene den som «torturert undergrunnsbygger». Om ham «skjønnhet» mange legender er komponert og sannsynligvis kunne jeg ikke finne den - de fjernet den. Men funnet «ennå ikke torturert metrobygger», han ser selvfølgelig ut mye mer prosaisk.
Soveområdet er den vanlige bygningen på ni etasjer, hvorav det var tusenvis i den sovjetiske inkubatoren. Visuelt - en retur til Moskva-nittitallet, spesielt hvis du går inn i heisen. Selv om vi i Moskva i noen områder med jevne mellomrom må forholde oss til lignende hærverk. Kanskje her jeg også «uflaks»? 🙂
Kharkov er ganske kraftig transformert om natten. Kunngjøringens katedral er veldig vakker med opplysning mot en bakgrunn av asfaltere våte fra regn. Ikke mindre morsomme trær ser ut, innviklet i kranser og nattlys.
Menneskene på gata er de samme som våre, laget av kjøtt og blod. Bare ved å snakke blir det klart at du ikke lenger er i Russland. Til og med det russiske språket, som flertallet snakker her, med en merkbar vekt. For øvrig innså jeg for meg at jeg praktisk talt ikke forstår 30% ukrainsk. Mine gjestfrie verter sa at hvis vi var i Transcarpathia, ville de også ha problemer med å forstå det lokale språket, siden den virkelige ukrainske kulturen og språket bare forble der, og Kharkov er nesten Russland.
Jeg så på den håndlagde kunstkunstmessen, holdt i Hatobe (Kharkov-teatret). Det er synd at det ikke var noen hryvnier med meg, så jeg bare vandret rundt og så på hva folk gjorde så interessant nå. Samtidig møtte jeg gutter som skal reise mye.
Om min turer i Kharkov og Kharkov Zoo kan leses i de relevante artiklene 🙂